John Wick er et spennende nytt bekjentskap i en verden der andre actionhelter har tatt ferie. Etter Ã¥ ha tatt livet av en kriminell storsjef og ha gÃ¥tt imot ordenen «The High Table«, sÃ¥ er han en merket mann. Eksludert fra samfunnet og med en 15 millioners prislapp pÃ¥ hodet, sÃ¥ begynner et ellevilt kappløp.
Her fortsetter det der John Wick 2. I en serie på tre filmer sålangt.
Episk vold
På rømmen så må John Wick ty til det som er for å overleve og det blir en jakt i et frenetisk tempo.
Det betyr biljakt, motorsykkeljakt, skyting, drap over en lav sko, slåssing og brutal vold. Her er det knapt et stille øyeblikk. Dusørjegerne er kvinner, menn og folk i alle samfunnslag. Noe som gjør dette til nærmest en alle mot èn greie. Noe som er et premiss i film nummer tre.
Noe som fører til at gamle bekjente må oppsøkes og en risikabel reise til Casablanca og Marokko står for dør. For en kort stund gjenforenes han med Sofia, som er en del av hans leiermorderiske fortid.
Det betyr enda mer action, slåssing, drap og et par mannevonde hunder i fri flyt.
Bare hundene alene og actionsekvensen i Marokko, er verdt inngangspengene. Knapt har man før sett så detaljerte drapsscener, hunder som bokstavelig talt biter ballene av kjeltringer og meier ned alt i sin vei. Dette er epsik vold, rett og slett.
Spill i spillet
Plottet er heller ikke til å ta feil av her. En dommer vil ha John Wick tatt av dage og gjør alt og litt til for å få det til å skje. Vår actionhelt er alene i verden. Hunden hans er død og vennene bortimot null. Da ryker en finger for å få en ny sjanse og det stopper ikke der. På ingen måte. Det er tid for hevn, oppgjør og med en salig blanding av vold, råskap, sadisme og svært så grafiske detaljer.
Hvem er pÃ¥ hvem sin side? Kan man stole pÃ¥ noen? Og kommer man fra dette i livet? Før en rekker Ã¥ tenke sÃ¥ langt sÃ¥ gÃ¥r det unna. Actionscenene, skytingen og de mange kreative mÃ¥tene Ã¥ drepe alt i sin vei pÃ¥, er som tatt ut av en koreografisk dreiebok som selv «Fame» ville vært stolte av.
Det er lekkert, vemmelig, latterfremkallende og absurd på èn og samme gang. Akkurat da har man gjort noe riktig. Å skape en film som engasjerer og dirrer i hjernebarken. Det er nervepirrende å overvære.
At det hele avslutter litt uventet etter nye og like dampende kampscener er interessant. Det gir filmen og handlingen en aldri så liten tvist. Vel overbevist om at dette ikke èr slutten.
Skuespill: Keanu Reeves er som skapt for slike roller. Han kler den virkelig. John Wick er overlegen, men må allikevel slåss mye for å overleve. Halle Berry (og ikke minst hundene) leverer også prima skuespill. Selvom det ikke var lenge de var med.
Lawrence Fishburn kler også sin rolle som en undergrunnskriminell sjef godt og det samme kan virkelig sies om Ian McShane. Noen skuespillere kler bare å være slemminger. Sistnevnte passer perfekt inn i den kategorien.
Det visuelle: Mang en film er sett opp igjennom årene. Men ingen slår denne. Her er kampscenene, slåssingen, de detaljerte drapene (300-400? Mer?), biljaktene, motorsykkelscenene og hundene som knuser menn og baller.
Dette er helt utrolig og en slangs blanding av koreografi, voldsdans og ren drapsorgie med glimt i øyet. Den heftigste filmen Stripa noensinne har sett.
Stemningen: Dette er en film som har det samme bekkmørke preget over seg som Matrix filmene hadde og i Kill Bill Volume 1 og 2. Råheten, settingen, det mørket preget og stilen er slående lik.
Vi liker det.
Konklusjon: Deilig er det å bevitne at en oppfølger er så direkte, rett på sak og med en særegen stil. Dette er en ekstremt voldelig og brutal film med så detaljerte scener at sarte mager og hjerter vil slite.
Den tar bokstavelig talt balletak på deg. Du rives og slites i kinosetet mens det renner på med action, vold og mord der telling er mistet forlengst. Noe uten om det vanlige.
Terningkast: 6 av 6
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 15. juli 2019, 21:00.
Den ble oppdatert 27. juli 2019, 18:00.
