Se for deg at Månen blir slått ut av sin bane og med alt som dette muligens kan medføre. Plutselig så skjer dette og en tidligere NASA-sjef, en astronaut og en konspirasjonsteoretiker må trå til. For å redde jorden og menneskeheten fra den sikreste dommedag.
«Moonfall» er en litt annerledes form for katastrofefilm.
Klassiske klisjeer
Roland Emmerich er tilbake. Med filmer som «Independence Day», «The Day After Tomorrow» og «2012» i arsenalet, var det visse forventinger. MÃ¥nen er altfor nær, ja sÃ¥ nær at den nærmest er pÃ¥ jorden. Jo Fowler tror hun kan redde jorden og mÃ¥ fÃ¥ med seg sin tidligere partner, Brian Harper.
På et noe ufrivillig vis så blir også K.C Houseman med. En blogger og konspirasjonsteoretiker ingen tar alvorlig. Men i nøden er det meste mulig, særlig på film. Med klassisk oppbygning, tydelige tegn på hva vi har i vente og dramaet. Klisjeene tar aldri pause.
Ikke etter planen
Tidligere motsetninger og skepsis må legge til siden. Månen er iferd med å skape massive problemer og flodbølger, jordskjelv, kaos og opprør truer alt. Elementer fra tidligere nevnte katastrofefilmer er med. Men nerderi, oppgitthet og tafatthet går hånd i hånd. Mens tiden er iferd med å renne ut.
Når to planeter er iferd med å kollidere med hverandre så betyr det mye drama. I form av vann, ild, svære steiner, slemme landeveisrøvere 2.0 og uventende elementer. Ingenting går etter planen,
men optimisme, kjærlighet, familie og ståltro holder vår heltretrio gående.
Månens mørke side
Det står ikke på action og effekter, for et det noe Roland Emmerich kan, så er det nettopp dette. Månen viser seg også å være bebodd av utenomjordiske krefter. Med sin egen agenda og mål. Vi har alltid vitset om månens mørke side. Dens innvendige mørke side er nok mer korrekt.
Halle Berry, Patrick Wilson og John Bradley spiller godt og gir varme, humor og nerderier til det som er en veldig klassisk Hollywood-kalkun. For all del, det er morsomt og med nok av action, såvel som effekter og spenningsmomenter. Ikke spesielt originalt, men det fungerer greit allikevel.
Hva problemet er? Det er ikke noe problem annet enn at historien er vel brukt. Gjenbrukt? Tja. Kanskje. Men det er lite veggis og klimanøytralt her. Heller mer at det er månens innhold som er slemt,
ikke månen selv.
Det mest interessante er at dette er en katastrofefilm som beveger seg mer mot Sci-Fi sjangeren og ting man kan forvente i Stargate SG-1 og den sjangeren. Moonfall er det store månefallet som ble bremset ned til tross. Heltene lykkes, jorden haltet videre og folket hostet seg halvfornøyde ut av kinosalen.
Skuespillet: Halle Berry, Patrick Wilson og John Bradley gjør gode figurer. Rollekarakterene deres passer greit i denne settingen. Halle Berry utmerker seg nok litt ekstra og viser igjen at action, katastrofe og sci-fi kler henne godt.
Det visuelle: CGI-effekter, flammer, svære steiner, ild, flodbølger og totalt kaos. Det visuelle er vakkert, skremmende og forutsigbart. Men det fungerer. Fordi dette er noe Roland Emmerich kan til fingerspissene.
Stemningen: Det går kanskje litt fort unna. Men stemningen med musikk, effekter og tre ikke helt sammensatte helter som får kjørt seg. Det er action, det er Hollywood og vi liker det!
Konklusjon: «Moonfall» leverer jo til en viss grad. Men den nÃ¥r ikke helt til topps. Desverre. En varmer pÃ¥ sure-kalde vintersdager. Men denne gÃ¥r ogsÃ¥ inn i klubben «det holder med èn gang».
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 3 av 6
Artikkelen ble skrevet 21. Februar 2022, 21:00.
Den ble oppdatert 21. Februar 2022, 21:15.
