Skyfall er filmen som overrasker og tar tilbake noe av det klassiske. Derfor er det helt på sin plass med litt klassiske klisjèer. Den 23. Bondfilmen i sin rekke. 50 år etter starten. Denne gangen går det unna, ja det ryker faktisk av filmen.
Denne gangen er settingen råere, mørkere og full av liv og død.
Innhentet av fortiden
Det sies at fortiden innhenter oss alle. En rekke heseblesende jaktscener senere, så settes kursen mot London og MI6. Agent 007 må ta stilling til sin egen fremtid, lojaliteten til etterretningen og til sin egen sjef, M. I hovedrollen er en harddisk som man nærmest er villig til å gå over lik for å få fatt i.
Mange liv settes på spill og mye skade oppstår. I hjertet av britisk etterretning. Fortid blir til nåtid og innhenter M i ett tempo, som også gjør Bond selv langt mer sårbar og menneskelig. Det er en uvanlig
og ny side av han, som vi ikke har sett noen gang tidligere.
Klassiske og moderne elementer går hånd i hånd. Dette er interessant å bevitne fra kinosetet. Nåtid og fortid gjør karakteren mer komplisert og samtidig uberegnelig.
Ny hund og gamle tricks
M er kanskje mer i fokus enn noen gang før. Denne gangen har hun noe uoppgjort. Det gir en mørk symfoni av terror i London, en enda mer ellevill jakt og en blond skurk som er gal og genial samtidig, skaper masse hodebry.
I kulissene lusker en kommende M som er langt mer hissig, MI6 som slikker sine sÃ¥r og bekymrer seg over opinionen. VÃ¥r hverdagshelt mÃ¥ ta frem «hunden» i seg og vise hva som bor i han. Hva gjør man da?
Da flyttes settingen til det skotske høylandet. Det naturlige element og en virkelig herskapelig plass. Klassisk hjelp og voldsomme sekvenser. M må tilslutt bøte med livet. Men Bond selv har flere liv enn katten og vinner igjen. Fordi han èr den han er. Ikke er han lenger bare blond heller.
Ett av varemerkene er jo Bond-damene og dampende lakenleker. Denne gangen er det mer en film for entusiastene. Moneypenny i moderne vri er herlig. En langt yngre Q fremmer også skepsis hos 007. Men det gir oss også noen vittige replikkganger.
En småseksuell undertone mellom superskurk og superhelt er også en ny greie.
Skuespill: Daniel Craig leverer igjen som James Bond. Selvom sladder sier at han er drittlei rollen. Naomie Harris er herlig og befriende som en langt mer frimodig «Moneypenny» enn noengang før.
Hun gir futt og liv til karakteren. Judi Dench gir seg og skrives ut som M, men leverer igjen.
Ralph Fiennes er en mer grovkornet type og kanskje ikke skapt for rollen. Men gjør sakene sine greit. Hva så med Javier Bardem? Han er jo verdt halve billetten alene og kler slike roller. Nesten fristende å
si at vi ønsker mer av dette.
Det visuelle: er som alltid på plass i en James Bond film. Her veksler det i sikk-sakk hastighet mellom Istanbul, Shanghai, Macau, London og det skotske høylandet. Til og med T-banen i London kommer med. Mye grom action, spennende kameraføring, smell, bang og brak. Akkurat slik vi ønsker det.
Stemningen: Der «Casino Royale» var mer drømmende, leken og lett i linningen, sÃ¥ er «Skyfall» langt mørkere, rÃ¥ere og mer rett pÃ¥ sak. Ny sjef, nye tider og med annerledes terror. Det bringer ut nye sider
i Daniel Craigs rollekarakter. Spennende. Mer? Ja, takk!
Konklusjon: James Bond er denne gang nyskapende, men samtidig klassisk som aldri før. Fansen hadde nok behov for dette og vi gleder oss alt til neste film. Stil ja, men ikke like mye sjarm som før.
Alt til sin tid. Og med et stilskifte atpåtil.
Terningkast: 6 av 6
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 10. februar 2020, 21:00.
Den ble oppdatert 28. april 2020, 18:00.
