Minions er tilbake i den femte filmen i Grusomme Meg`s univers. Denne gangen er 1970-tallet, disco, fargerike klær og en ung gutt med store skurkeambisjoner som gjelder. Våre små pilleformede og fargerike venner er selvsagt i 100 som alltid (og vel så det). Stormannsgalskap og gul entusiasme.
12 år gamle Gru vokser opp i en forstad i USA. Han vil bli skurk og en slemming for enhver pris.
Disco og full fres
1970-tallet betyr sterke farger, slengbukser, rare sveiser, mye hÃ¥r, stilige barter og disco for alle pengene. Gru er en fanboy av en kjip gruppe kjent som Sekserbanden og vil gjøre alt (og litt til) for Ã¥ bli medlem av gruppen. Et kaldt og brutalt avslag eskalerer nÃ¥r «lille sjef» som Minions kaller han, stjeler en dyrebar skatt fra banden.
Kevin, Bob, Stuart, Otto og mange andre Minions må hjelpe lille Gru for å unnslippe den ondskapsfulle gjengen. Som selvfølgelig betyr knus, knas, full fart og mye kaoskomikk. Ufrivillig sådann som frivillig. Mens andre synes dette er døve greier, så ler Stripa seg fillete.
Handling, humor, slapstick og hyllest av en tid som synes langt unna. Men allikevel, fortsatt nære.
Skurkedrømmer
Noe er skurker, andre er det ikke. Minions? De er undersåtter med sin egne elegante sjarm som har det med å følge kjipe ledere. Vi kan nevne cro-magnon, Tyrannosaurus Rex, Dracula, Scarlett Overkill og nå: Gru. Med en ung Gru i hovedrollen veksles det mellom sort humor, heller stormannsgale skurkeambisjoner og masse entuasiasme fra Minions.
Det er søtt, slett, alvorlig og kræsj, bom, bang faktor. Tredelt plott? Kanskje. Kanskje ikke. Er det egentlig så nøye? Vi får action, latter og enda mer latter i gode doser. Filmen kunne og burde bare vært mye lengre.
Enkelt og greit
La gå at manus er av den enkle sorten. Men dette er altså tegnefilm og ikke Måker, The Grudge 2 eller Tornefuglene. Noe enkelte kan ha glemt i sommerheten. Vann og salt mat er viktig. Da virker hodene bedre. Latterkuler, sommergleder, iskrem, spilleautomater og hjelp, Gru har alt han trenger.
For å knekke den fæle gjengen så må Gru og Minions ty til kampsporttrening. Vi får små drypp av Rocky og Karate Kid. Herlig. Litt 1980-talls også. Det blir roadtrip, kinesisk magi, San Francisco og masse halsbrekkende scener. Som perler på en snor.
Bare flysekvensen alene er verdt kinobilletten. Det gjør vondt i magen av all latteren. Men god trim for magemusklene og deilig smerte. Søthet, kule kostymer og litt heltemot selv Ludvig ville vært stolt, blir det også rom for.
Skuespillet: Pierre Coffin gir oss masse latter som Minionsene: Bob, Stuart, Kevin og Otto. Vi så den norske versjonen av filmen, derfor så er det ikke så mye å si på resten av skuespillet.
Det visuelle: Fargerikt og fargesprakende. Mye lyse og deilige farger som passer inn i sommertiden.
Det er slengbukser, kule frisyrer og barter. 1970-talls med disco, enkelthet og full fart. Deilig rett og slett.
Stemningen: Det er latter, komikk, klønethet og stormannsgalskap over en lav sko. Søtt, litt skummelt og veldig moro. Stuart, Bob, Otto og Kevin stjeler nok en gang showet. Minions ruler gata og derfor er de medlemmer av Gremlins også. Som selvsagt er mye kulere enn Sekserbanden.
Ostepistol, magiske krefter, tortur med disco inferno eller slimhender. Gladvold og mye moro.
Konklusjon: «Minions: Historien om Gru» er morsom, enkel og fargefylt på alle måter. Her er dert flust av sommerhumor, hyllest, slapstick og klassiske referanser. Vi digger det. Denne er et must på DVD eller Blu-ray, når den slippes i butikkene.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 5 av 6
Artikkelen ble skrevet 16. Juli 2022, 21:00.
Den ble oppdatert 16. Juli 2022, 21:25.
