Grinchen er tilbake i en ny og muligens litt snillere utgave. Bak står skaperne av Grusomme meg og Minions universet. Det nærmer seg nå advent og her skal barna og barnefamiliers sjel settes på sin sesongvante prøvelse.
Premissene er de samme, men dette er annerledes enn Jim Carrey`s grimme utgave fra 2000.
På originalspråket.
Vil ta Julen
Akkurat som i Dr Sesuss sitt eventyr, tar denne filmen oss med til Hvemvik. Der de forbereder seg til jul med latter, glede, lys. glitter, juletrær, julesanger og den forventningen som alltid hører med i høytiden. Alle er over seg av lykke og gleder seg vilt til jul. Bortsett fra èn. For Grinchen derimot fortoner dette seg som et aldri så lite lokalhelvete. På en klippe litt utenfor byen.
Vinteren er over vår grønne og akk så misforståtte Grinchen. Depresjonen har satt inn for fulle mugger. Det trøstespises, deppes og sutres over en lav sko. Elendigheten er opp i ti. Minst. Hvemviks ordfører vil at dette skal bli den største julen noensinne og da går det over stokk og stein for grinebiteren sjøl.
Noe må gjøres. Så får han den driftige idèen. Julen skal stjeles. Rett og slett!
Sleipstick
Det blir naturligvis ikke noe bedre når Grinchen blir tvunget til en handletur med alt det som muligens kan gå galt på en handletur i en by med så skeive peppekakehus at man blir rent sulten av mindre. Samtidig så er det en fin måte å finjustere sin mindre snille plan. Samtidig så gjør sjarmøren Cindy Lou alt for å komme i kontakt med Julenissen selv.
Hun har et helt spesielt ønske, for mammaen sin. Gleden er på topp, mens den humørsyke blir enda mer humørsyk og finner ut at han skal kle seg ut. Som julenissen selv. Mens Cindy Lou derimot, hun tar ikke et nei for et nei. Den driftige lille hvemingen bestemmer seg for å fange julenissen.
Dialogene underveis, den litt skjulte lune humoren og Grinchens personlige assistent, hunden Max er artige innslag i filmen.
Endreveis
Grinchen går igang med sin listige og ikke særlig snille plan. Det ser så bra ut og går hele veien nesten. Men Cindy Lou klarer å sjarmere den grønne nissen. Eller gjør hun det? Alt raskes vekk og byen står tilbake ribbet. Mens Max, Grinchen og trekkdyret går til sitt. Så setter samvittigheten inn for fullt og herjer med sansene til en figur som egentlig bare er litt ensom, forlatt og bitter.
Han er ikke like slem og full av fanden sjæl denne gangen. Et overraskende besøk og middagsinvitasjon senere. Grinchen er så myk og lodden at han fremstår som en litt blodfattig kosebamse.
Det kan jo ikke bli for slemt heller, da ville jo barna grinet seg væskefattige frem til jul og de mange foreldre måtte ta opp doble forbrukeslån for å overkompansere sine håpefylte med masse store, fine gaver.
Litt for kort
Igjen blir det kanskje litt for kort og trygt til å fortelle en god historie helt. Men det handler om å fylle et format. Ikke med gjennomsnitt på 25, 15 eller 18. Men ni. Da legges føringen deretter også. Den grønne skapningen trenger egentlig bare nærhet, vennskap og å bli sett. Moralen er at ingen bør være alene i julen og det er riktig. Selvom det er mest riktig på film.
Stripas redaksjon synes mer rock`n roll, slemmere og påskrudd. Men man kan ikke få alt i en sukkersøt barnefilm, som kunne gitt hvilken som helst annen surpomp symptoner av en omgang med mentalt hyggelig sukkerslag.
Så kom igjen juletid med ribbe, pinnekjøtt, masse snacks og knallharde pakke under det glitrende juletreet.
Terningkast: 4 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 17 november. 2018, 00:10.
Den ble oppdatert 18 november. 2018, 18:40.
