Arthur Curry er det beste fra to verdener som en eldgammel klisjè fremsier. Halvt menneske og halvt havmann. På direkte oppfordring fra Atlantis og dets skapninger må han bekjempe onde krefter. For å kunne redde sin egen familie, verden på overflaten og verden under havet.
«Aquaman» tar oss med pÃ¥ reisen til Atlantis i de syv hav og han blir tvunget til Ã¥ ta et oppgjør med seg selv. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Og er jeg verdig til Ã¥ være en konge?
Gigantisk action
Som med mye annet i Marvels univers så går det unna fra starten. Når Tom Curry finner havdronningen Atlanna og tar henne til seg i 1985, så møtes to verdener som strengt tatt aldri skulle ha møttes. De får barn sammen og to verdener bindes plutselig til ett. Arthur får sin skjebne og fremtid beseglet tildlig, mens han aller helst selv vil drikke øl og være på land.
Men idyllen varer ikke spesielt lenge og Atlanna blir tvunget tilbake til Atlantis. Der drømmen om makt og å erobre hele verden, på og under vann gjelder. Plot kokes sammen og onde skapninger bryr seg ikke nevneverdig om liv eller konsekvenser. De lar et voldsomt krigsmaskineri snakke for seg.
Aquaman er den rettmessige arvtakeren, men den bitre halvbroren Orm stikker havgaffelen i hjulene og har langt skumlere hensikter. Duell på liv og død, voldsomme effekter, like voldsom lyd og en Arthur som i siste øyeblikk reddes av Mera. Det er også tid for enkelte komiske småinnslag.
Puslespill og kampen om livet
Med flere småhistorier i ett, så blir det aldri ett dødt øyeblikk i filmen. Det er et kvalitetstegn. Sjørøveren Manta som vil ha hevn for sin døde far er en annen bifigur og en av karakterene som Orm omgir seg med. Rankespill, skumle planer og makthunger. Ikke ukjent fra vår egen verden akkurat. Mens Arthur og Mera har satt kursen mot ørkenen for å nøste opp i puslespillet Arthur.
Hans liv, kompleksene, uviljen mot sitt skjebnebestemte kall og tidvise likegyldigheten. Kjemien mellom de to er blandet, men det er nok gjort med vitende og vilje. Motsetninger og utfordringer tiltrekker jo. Ledertråder åpenbarer seg og tar dem til Sicilia som aldri helt vil bli seg selv igjen etterpå. En hevnlysten pirat, mannevonde havsoldater og to superhelter som slåss for å overleve.
Slagscenenene i havnebyen er bortimot episke og halve byen blir smadret før det hele er over like fort som det begynte. De av oss med pervers sans for humor kan flire seg ihjel av toalett som blir brukt som førstehjelp og at vin i store mengder kan slå ut havskurker. Herlig og kreativt.
Slår fra seg
Det er ikke tvil om at regissør Wan har et godt øye for det visuelle såvel som det grafiske og pøser på med den ene actionsekvensen etter det andre. CGI`en er like blytung som Metallica på sitt beste og Nicole Kidman, Willem Dafoe og Dolph Lundgren er med på å løfte filmen.
Det slår godt fra seg og når besøket hos et heslig havmonster og rennefisk i sinnsvake stimer er unnagjort, så venter det endelige oppgjøret. Med prinsesse Mera på laget på blir det krig, knus, knas og bittelitt klissklass tilslutt.
Det er høy popcornfaktor med et heidundrande havslag og en halvbror orm som blir banket i støvlene tilslutt av Aquaman. Det oser av referanser til Ringenes Herre filmene og det gjør ingen verdens ting.
Dommen er: at «Aquaman» kliner til fra start tilslutt og det blir aldri ett kjedelig øyeblikk i filmen.
At Manta og Orm kan fremstå som litt kjedelige karakterer får så være. Effektene er heftige, plotet er kjent men funker allikevel helt fint og det finnes et budskap.
Menneskets forurensning av havene og dets sørgelig forhold til naturen generelt. Uten at det blir for politisk korrekt. Mamma Atlanna dukket opp igjen, freden gjenreises og Tom får tilbake sin elskede. Veien videre? Vi får se. Dersom det blir en fortsettelse. Dette er ihvertfall en film som kan sees om og om igjen.
Terningkast: 6 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 18 januar. 2019, 16:00.
Den ble oppdatert 19 januar. 2019, 00:15.
