En ung gutt dør på uforklarlig vis i vestlandsbygda Odda. Han er brent opp på innsiden og norsk-amerikaneren Eric blir arrestert. Det virker åpenbart og enkelt. Men er det virkelig det?
Det er opptakten til et mysterium der folks tro snus opp-ned.
Verden rundt oss inneholder mer enn vi forstår.
Plaget mann med superkrefter
I en tid der massemediene fabler om mutanter og man lett kan tenke pÃ¥ X-Men, sÃ¥ dukker Eric opp. Tilsynelatende en amerikansk boms med norske aner og farlige superkrefter. Særlig nÃ¥r han blir sinna eller føler seg plaget (truet). Historien er utvilsomt «hÃ¥rete» og en blanding av mytologi, litt Sci-Fi og vestlandsk drama.
Vi blir kjent med Christine som er nyutdannet psykolog og som fort får et godt øye til Eric. Kanskje for fort? Får det går unna fra starten. Hun ser og forstår at hennes klient sliter med noe helt utenom det vanlige. Politiet og amerikanere med skjulte motiver er på fra første sekund nærmest.
Messias eller Tor?
Hvem er egentlig Eric og hvor kommer han fra? De enorme og dødelige kreftene hans gir oss en følelse av en slags krysning mellom mutant, litt Messias og mest Tor med hammeren. Samtidig som han er ukontrollert og forvirret mesteparten av tiden. Handlingen, effektene, bilkjøring, politiet som jakter og amerikanere som vil tie sitt supervåpen for godt preger filmen.
Replikkene henger dog ikke helt i stil med handlingen. Kjemien mellom psykologen og en sterkt plaget norsk-amerikaner er svært merkbar. Vi drar det ikke så langt som Romeo og Julie. Men det er søtt, eksplosivt og litt frem og tilbake på èn og samme gang.
De mytologiske referansene er til å ta på og nærmest sitter på leppene til seeren. Oppfølgerfilm virker nesten selvsagt.
Mye i ett
Litt av problemet med filmen er at den har serie skrevet over seg og kan virke treg i oppbyggelsen.
Den kristne politimannen som mener at dette er noe større og at Gud har sitt å si feiler ikke. Han har bare så altfor liten tid. Her må det balanseres mellom meglig mellom sorgtung far som har mistet sitt barn og det å hindre en større tragedie fra å skje.
Det er norskt, det er unikt og godt med lyn og torden. Men det blir litt mye Ã¥ fordøye pÃ¥ kort. Samtidig som man kanskje finner litt mørk humor i det hele. GÃ¥r det bedre her enn i serien «Ragnarok«? Svaret er ja.
Men norsk film sliter fortsatt med å være naturlig, smart og effektiv. Uten at det går for fort eller for sakte.
Skuespillet: Nat Wolff spiller rollen som den plagede Eric. Mens Iben Akerlie kler godt rollen som svært bekymret, trist og alvorstynget psykolog. Per Frisch kler godt rollen som godslig og gudetro politimann. Men dropp dialekten. Det blir for dumt.
Som alt nevnt er kjemien mellom Wolff og Akerlie helt «på». Wolff spesielt bekler sin rolletolkning suverent.
Det visuelle: Ã… legge filmen til Odda og Vestlandet er ikke dumt. Slettes ikke. Mye vakker filming, flotte sekvenser og deilig norgesreklame. Freia og Grillstad kan bare ta seg en banan og være «ape» for en stund. Dydbe, farger og herlig dronefilming.
Stemningen: Stemningen er som uværet. Trist og mørk gjennom meste av filmen. Det er ikke akkurat familiefilm på lørdagskvelden vi snakker om. Norrøn mytologi, Gud og superkrefter. Det passer nok bedre med pizza og øl enn lammestek og cola for fire.
Konklusjon: Lyn, torden, norskt, amerikanskt og X-Men versus Norge på langs. Tematikken kræsjer litt og hadde gjort seg bedre som en tv-serie over litt tid. Allikevel så vil vi ha mer knall, fall og nærmest forventer at Eric er Tor og skal ta for seg i film to.
Hevn eller bare gnister som slokker tilslutt? Det holder nesten og gnistrer tildels.
Terningkast: 4 av 6
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 01. februar 2021, 00:10.
Den ble oppdatert 01. februar 2021, 00:20.
