Den lettere ADHD-stressede Eddie Brock og Venom er tilbake. Nye utfordringer lusker rundt hjørnet når han får et intervju med seriemorderen Cletus Kasady. Når han klarer å stikke av fra sin egen henrettelse begynner problemene. Symbioten Carnage tas i bruk og et totalt kaos venter San Francisco.
Om ikke Eddie Brocks liv var turbulent fra før av, så ble det ihvertfall nå.
Motvillig gjenforening
Det meste fortsetter der Venom slapp. Men Venom selv er ikke lenger like imponert over sin vert og forholdet mellom de to skranter, mens et nytt problem venter på USAs vestkyst. Derfor må de fungere sammen og gjenforeningen ble om ikke annet veldig motvillig. Det pekes på at førstefilmen var en eneste lang kaosetappe.
Stripa er ikke enig i dette og vi synes fortsatt det er deilig med en anti-helt på ADHD som ikke er som alle andre Marvelhelter eller helter generelt. At Andy Serkis har kommet til er bare et pluss. Vi liker jo Smèagol og Cæsar vi.
Galskapen heves bare et par hakk med like med mye knus, mos og brak denne gangen. Med eller uten CGI.
Kvikk og effektiv
Venom: Let There Be Carnage kan nesten sees på som en oppkvikker. Den er raskere og kvikkere i vendingene. Men det er like mye action, like mye ADHD og det er vanskelig å vite hva Eddie Brock og Venom er istand til å finne på. Noe politi og myndigheter river seg i håret over, mens halve byen smadres eller står i flammer. Humoren og snerten i replikkene er fortsatt tilstede.
Historien fortelles mer effektivt og raskere. Vi synes ikke det gikk tregt i Venom, men merker allikevel en forskjell. Mye bråk og ståk? Ja, selvfølgelig. Men du går vel ikke på kino for å se denne filmen og venter deg svanesjø eller Jazz? Da er du isåfall i feil sal.
God underholdning
Når Cletus Kasady til overmåls får løslatt sin kjære Frances, tilspisser ting seg. En ting er at Brock og Venom skiller lag for en stund. Så dras ex-kjæresten Anne inn i moroa og den tvungne gjenforening blir et faktum. Det er nok av action og vi bryr oss ikke så hardt om at effektene ikke er i 10er standard. Underholdningen er viktigere og dette èr en underholdende film.
Mye vold, mye glass, betong, monstre som slåss og brutalitet i solide doser. Nei, dette er ikke en film du ser sammen 10-åringen din en lørdagskveld. Dette er spark i ræv, full fres og kanskje ikke en historie med dybde. Men hva så? Det er voldsomt, heftig og artig på en skranglete måte.
Skuespillet: Woody Harrelson og Naomie Harris er de to som definitivt leverer i Venom: Let There Be Carnage. Tom Hardy gjør igjen en grei jobb. Men er ikke i nærheten av deres nivå. Det som redder her er hans humor, kjappe replikker og den konstante X-faktoren som er konstant latent.
Det visuelle: CGI`en får mye kritikk. Men Andy Serkis fikser dette bra. Det er mye fart, glass, betong, ting som knuses og action. I et forrykende tempo. Akkurat som i første filmen. Kameraføring, lyden og tempoet skiller seg også ut fra Marvel-Universet ellers. Det er garantert med vitende vilje.
Stemningen: Det er bånn planke fra første øyeblikk og ingen vei tilbake. Eddie Brock og Venom versus Cletus Kasady og Carnage er rett og slett galskap i praksis. Mye lyd og kinogjengeren er sliten i hodet etterpå. Som forventet. Men på en deilig måte, med lyst på mer.
Konklusjon: «Venom: Let There Be Carnage» fortsetter hvor det slapp sist gang. Vi sitter med en god solid dose magefølelse, at dette ikke er siste film i eventyret om den kaotiske journalisten og den alltid så skrubsultne symbioten. Plager det vårs? Slettes ikke!
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 4 av 6
Artikkelen ble skrevet 24. November 2021, 21:00.
Den ble oppdatert 24. November 2021, 21:15.
