Andre verdenskrig har festet seg i våre minner og ryggmargen for alltid. Uavhengig av generasjoner. Krigsseileren viser et usminket bildet av hvordan virkeligheten var for mange norske sjømenn og kvinner. I årene fra 1939 til 1945.
Over 30.000 sjøfolk og deres familier levde liv det er vanskelig for de fleste av oss å forstå idag.
I 2022.
Krevende liv
Skipskokken Alfred lever ikke et lett liv. Det er dårlig med penger, tidene er usikre og en krig står for døren og venter bare på å slippe til. Celina og barnene reagerer som forventet med fortvilelse og sinne når nok en tur til sjøs venter. Handelsskip i Atlanterhavet i 1939. Med kameraten Sigbjørn. Lite vet de akkurat da at det blir åresvis før de kan vende tilbake. I Bergen er kone og tre barn tilbake. Uten pappa, en klippe i hverdagslivet.
Krigen kommer til Norge og vi får skildret på en lett, men effektiv måte hvordan det snur opp-ned på alt. To menn utfordres til å seile i fronten av en krig de ikke ville ha noe med å gjøre. For å hjelpe de allierte med nødvendig materiell og utstyr. En skjebne som ble styrt av helt tilfeldig valg, veier og nesten på lykke og fromme nivå. Men slik var det jo på den tiden.
Det er ikke akkurat soldater vi følger i «Skipsseileren». Men heller menn og kvinner som mÃ¥ hente frem et mot de ikke hadde, i utgangspunktet. Det er godt laget, utført og skildret. Mange har pekt pÃ¥ at nettopp krigsseilerne ble glemt etter krigen. Noe respekt er blitt gitt nÃ¥. Mye mer kan med fordel gis.
Annerledes
Det finnes og kommer mange godt påkostede krigsfilmer med mye action og blod. Denne er annerledes og det med vilje også. Vinklingen og strukturen er en helt annen. Litt unorsk, men samtidig så norskt som det kan få blitt. På en god måte. Her kommer mennesket i fokus.
Ikke slagene og volden. Litt i samme bane som «Kongens Nei», men allikevel ikke helt i samme bane. Det er mye følelser og hvordan sivilbefolkningen hadde. De som alltid er krigens store taper. Dette er godt og pÃ¥ vondt om hverandre.
Allikevel er det mange enkeltscener som brenner seg fast i minnet. Unggutten Aksel er den som nok gjør størst inntrykk. Alvorlig skadd, sårbar og en man bare får lyst å dra ut av filmlerrettet og beskytte. Han fronter barns alibi og mange av disse gjorde også tjeneste på havet. Gutter som jenter.
Traumer og tragedie
Dette er vanlige folk i et fattig Norge som gjør alt for å klare seg. Som nå må gjennom traumatiske opplevelser på sjøen, som vil merke dem resten av livet. Skuespillet er godt, vanskelig valg må tas og det er hele tiden balanse mellom liv og død. Tilbake i Norge holdt kvinnene så best de kunne fortet, oppdro barn og kom seg gjennom hverdagen. På et vis. De sto rett og slett i kryssilden.
Uvitende om hva fremtiden holdt. Krig gjør noe med en og vennskapet mellom Alfred og Sigbjørn skildres veldig godt. Skuespillet er godt og vi blir med på ferden fra det som virker å være enketilværelse for Cecilia, til at hun får tilbake en ektemann som er skygge av seg selv. Fordi psyken er ødelagt av traumer og grusomme opplevelser på havet.
Bomberegn, torpedering og det å måtte ta livet av folk. Det ville gjort noe med enhver av oss. Uten tvil. Dette er en sterk og emosjonell opplevelse. Mens Stripa liker action, kuler og krutt, så er det en tid for alt. Dette er ikke ha ha eller moro moro. Dette èr blodig alvor.
Skuespillet: Kristoffer Joner, PÃ¥l Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann og Leon Tobias Slettbakk leverer alle glimrende skuespill. Joner kler Ã¥ spille litt prøvede karakteter og viser at dette er hans «greie».
Dette er dypere og har flere sider, enn hva som ofte er tilfelle med krigsfilmer.
Det visuelle: Enkelt. Hjerteskjærende og søkelyset settes på krigsseilerne. De virkelige heltene som ga alt for de allierte skulle kunne befri Norge. I dyp fattigdom. På havet. Hardt skadet, traumatisert og med bølgeskvulp som eneste følgesvenn mye av tiden. Regissør Gunnar Vikene treffer bra her.
Stemningen: Den er guffen rett og slett. Bomberegn, luftvernsirener og vi følger et vennskap som går fra å være tett til å bli ødelagt 30 år senere. Av traumer, senskader og sår som ikke kan leges. I 1972 er Alfred og Sigbjørn gamle, ugjenkjennelige og forknytte så det holder.
Konklusjon: «Krigsseileren» er en sterk historie. En ekte sÃ¥dann av hvor knallhardt krigsseilerne hadde det og med sterke menneskelige skildringer. 30.000 menn og kvinner ga alt for Norge. De mÃ¥ aldri glemmes. Stripa mener at denne filmen er skolepensum. Sammen med «Joker».
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 5 av 6
Artikkelen ble skrevet 02. Oktober 2022, 21:00.
Den ble oppdatert 02. Oktober 2022, 22:30.
