Det var en gang da verden var svart og hvit. Ihvertfall på tv og filmer. Frem til sånn cirka 1979 eller deromkring. Men vi hadde noe i farger. Donald Duck. Den ene og den eneste. Etter meg selv da. Selvsagt.
Donald Duck var helt sjef og vil for alltid være det.
Tidløst
Greia med Donald Duck er at han er tidløs, trendløs og aldri kreperer. Ole, Dole og Doffen blir heller ikke større. De bare er det. Slik er det med alle de andre i Andeby også. Skrue Mc Duck kunne vel sikkert ha vært 150 år eller kanskje 300. Men hvem bryr seg?
Tegneserie er moro. Uansett om vi snakker vinter, vår, sommer eller høst. Selv idag hvor unge har blitt pyser og sitter mer foran mobiltelefonen eller TV-skjermen enn å være ute, få «baller» og ha det moro. Donald er mye kulere enn TV-spill, mobiltelefon eller hjernedøde TV-serier.
Ulike fasonger
Gjennom tidene har Donald Duck blitt tegnet av fire ulike tegnere. Carl Barks er blant de kuleste. Dagens utgave av Donald der nettbrett, mobiltelefon og ny teknologi har fått plass er ikke like moro. Men Donald er fortsatt Donald. Uansett hvor forvirret, trendsettede og stokk dumme folk flest er.
En sminket gris er fortsatt en gris.
Den litt klumsete anden, hans tre nevøer, den supergjerrige onkelen og resten av Andeby er det samme som før. At ukeblader og pocketbøker ikke går like bra som før, er fordi dagens foreldre fostrer opp ungene sine til å bli pillespisende tapere og nevrotikere.
Fordi: Alt går i sirkel og tidsnok så blir Donald Duck & Co like relevante igjen (som før).
Mens overforsiktige og tafatte foreldre blir glemt og faset ut. Det verden trenger er helter. Da vil latter fylle barnerom, venteværelser og gatene i hele verden.
