Med ujevne mellomrom dukker de opp, haifilmene. På godt og vondt så er Haisommerfilmene blitt klassikere. Så kom Deep Blue Sea og psyket oss ut på ny. Denne gangen er det et forhistorisk monster som lurer. Megalodon. En enorm hai med minst like enorm apetitt.
En dypvannubåt ved en forskningsstasjon i Sør-Kinahavet er i en verden full av vanskeligheter.
Massive ødeleggelser
Et rekorddykk helt ned til Marianagrotten var ikke helt ufarlig. Dykkeren Jonas Taylor blir nødt til å redde dem ut, før en sulten forhistorisk hai får ferten av dem. Det betyr avgjørelser som også krever menneskeliv og skaper splid. I ettermælet trekker dykkeren seg unna, men forskningsprosjektet pågår for fullt.
Noe som naturligvis betyr at forskerne, godt sponset av en eksentrisk milliarder tar unødige sjanser.
Et nytt forskningsfartøy havner bokstavelig talt i gapet på Megalodon som har fått smaken på både mennesker og duppedingser den kan knuse med sin voldsomme størrelse.
Kjører på
Det er ikke vanskelig å finne referanser til de allerede nevnte og klassiske haifilmene, da tråden jo fortsetter i samme spor. Til tross for mye kritikk så passer Jason Statham godt inn i denne settingen. Dykkeren som gang på gang må redde et forskningslag, som tilslutt forstår at de kjemper mot et monster få har sett maken til.
Det betyr mye action og derav heftige skvettesekvenser. Men også litt sukkersøte og småklissete dialoger. Alt i alt så fungerer det helt greit, mens enkelte logiske brister lurer rundt hjørnet.
Det er nære på flere ganger og flere liv går tapt, mens forskerne forsøker å lure Megalodon i en dødelig felle. De vet at haien har brutt termoklinet og finner tidsnok ut at en også betyr fler.
Omsider antiklimaks
Det tar litt tid før vi kommer til hovedpoenget, men i en litt uflidd og lite avansert actionfilm er det greit. Haien er hovedrollen og er på full fart mot en badestrand. Bankett for den og et mareritt for alle andre. Mennesket har det ved å oppdage ting og så ødelegge de. Uten at dette blir noe hovedpoeng i filmen. Handlingen og underholdningen er allikevel et lite steg videre.
Meyings artige kommentarer drar opp humoren også. Selv en småforelsket actionhelt trenger å le.
Før han atter en gang må trå til og hindre enda mer død og ødeleggelser. Badestrand sekvensene har også sin humor. Noe frivillig og noe mer ufrivillig.
Det blir litt sånn i denne type filmer. Hører på en måte med.
Skuespillet: Jason Statham er vel det mest kjente fjeset i filmen og fungerer i dette formatet. Med en blanding av omsorg og tiltrengt tøffhet. Mens Shuya Sophia Cai står for intelligens og latter i et ellers rått miljø.
Mellom ødeleggelsene, dødsfallene og de mannevonde Megalodonenes etegilder.
Det visuelle: Høyt og drivende tempo, gode effekter og heltedåder som perler på en snor. Dette er ikke akkurat filmen en sovner under og det er heller ikke noen familiefilm som passer til fredagstacoen.
Stemningen: En skikkelig haithriller og guffen en sådann. Noen der ute mener at Haisommer blir fornærmet. For noe tull. Det går unna fra nesten første sekund og har action så det holder.
Ser du etter en dyp film med godhet? Da har du sett feil film.
Konklusjon: Dette er lettbeint action og selvsagt like urealistisk som Haisommer filmene. Men det er action og det funker helt greit. Noe Oscar-film er det ikke, men det er neppe meningen heller. Mer? Stripa tror det blir en film nummer to. Men det får tiden vise.
Terningkast: 5 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 23. august 2018, 16:00.
Den ble oppdatert 25. august 2023,19:10.
