En av 1980-tallets store B-klassikere var Predator og Predator 2. Macho, muskler, vold, blod, gørr og død. Nå er de tilbake, universets mest dødelige rovydr. Siden sist er de blitt sterkere, smartere og enda råere.
En eks-soldat, en professor i evolusjonsbiologi og en gruppe rømte fanger med heller tvilsom bakgrunn, må kjempe. Mot trofèjegere som har skumle planer for menneskeheten.
Stress og klappjakt
Som den fjerde filmen i filmserien om Predator er The Predator noe for seg selv. Rett og slett fordi plot og settingen er denne gangen mer rett på sak. At det fortsatt er B-film preg over skuespillerne får så være. Predatorene har besøkt jorden oftere og oftere, de tar alltid med seg trofèer etter endt jakt og er tydelig ute etter noe. Men hva?
Quinn Mc Kenna med bakgunn fra militæret og en gjeng gæringer i en buss må finne ut av dette. Alvoret blir enda mer intenst når Mc Kennas autistiske sønn dras inn i dramaet. En heller motvillig professor havner også midt i skuddlinjen.
Som i Predator filmene er tradisjonen alltid tro med ufyselige monstre på slep som slakter mennesker for fote, samler trofèer og smadrer alt som kommer i sin vei. Det er stressende, voldsomt og klappjakt uten like på gang. Det er brutalt, heftige og 80-tallsfølelsen oser her.
Løsning i midten
Nok en gang er det masse gørr, blod, skyting, drap, bråk og mye lyd. Men nå har Predatorene som de er døpt også blitt hybrider. En blanding av mennesker og alien. Dobbelt så store, enda styggere, råere og de har med seg romhunder (!) på slep. Oppi kaoset er en liten autistisk gutt med interesse for data og farlige ting.
Pappaen har sendt hjem en eske med suvernier (hjelm, hanske og slikt). Noe den håpefulle selvsagt tar i bruk og hemmeligheter kommer for dag. Legges det til en skurk som vil tjene store penger, like slemme leiesoldater og to grupper av Predatorer, så blir det voldsomt.
Å si at dette er en reboot av serien er ikke riktig, men en fortsettelse. Jakten er igang, volden og råheten er like intens som før. Nå bare enda mer usensurert og liv går tapt fortere enn man klarer telle skudd og dårlige vitser som preller av.
Fortsatt moro
Ålreit, så er dette gammeldags action og mye er retro. Men det gjør ikke noe. Historien dras videre og pakkes inn i klimautfordringer, overbefolkning og en kynisme som er tidløs. Sleivkjeft, tøysing, stygge kommentarer og avblåste kroppsdeler som fyker veggemellom er klassisk tema i Predator.
Nyskapende? Neppe. Originalt? Ikke så veldig. Derimot en videreføring og litt som i Independence Day Resurgence kommer det frem at menneskene faktisk har en aliert blant de blodtørstige jegerne.
Dèt er derimot helt nytt. Det som driver filmen er den rå actiontettheten og volden.
Litt patriotisme, heltemot og altså en nyoppdaget hemmelighet. Som gir bud om at Predator-universet ikke er helt over riktig ennå.
Terningkast: 5 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 29. september 2018, 14:00.
Den ble oppdatert 29. september 2018, 14:10.
