Historien om Robin Hood eller Robin av Loxley er blitt fortalt uttallige ganger på sengekanten. Den er også blitt filmatisert nesten like mange ganger. Eventyret som fascinerer, forundrer og forbanner oss. Selv i 2018.
Trengs det en ny utgave nå? Med tanke på at Ridley Scott`s 2010 versjon har gjort sitt. Og ikke minst klassikeren: Tyvenes Prins.
Et annerledes opprør
Kanskje ikke. Men Otto Bathurst og gjengen hans har brukt 100 millioner dollar og satt sammen en definitivt annerledes versjon av den heroiske og ettersøkte tyven som stjal fra de rike og ga til de fattige. Denne gangen begynner det så fint for Robin som rik adelsgutt som hygger seg med sin Marian. Hun er like slående vakker denne gangen også. Men så er det skjebnen da og den vil det annerledes.
Mange år senere er Robin en krigsherjet korsfarer i Det Hellige Land og sendes som skamplett tilbake til England og Nottingham. Den mauriske hjelperen John (Yahya) snur denne gangen sine kinn til og går fra hevnlyst til å bli alliert og hjelper. Ny vri, spenstig nok.
Korrupsjonen syder over i Nottingham og sheriffen styrer butikken med hård hånd. Med kirke og adel på sin side. Dette skal nedkjempes. Med eleganse, tyverier og kløkt.
Glattpolert
Tyveriene er mer spektakulære denne gangen, risikoen er også større og det mest i øyenfallende er bybildet og kulissene (klær, sminke, utseende og hele fremtoningen) som virker langt mer glattpolert og modernisert en tidligere. Språkbruken er også råere og står nok historisk ikke helt i stil med tiden dette skal være fra.
Tematikken er den samme som før, men gambling, karneval og actionscener som kunne vært tatt ut fra et playstation spill gir endel logiske brister. Fordi det gir et moderne preg til en film som ikke er fra en moderne tid overhodet. Det virker bare merkelig.
Voldsomt
Det vakre landskapet som er filmet i Dubrovnik gir settingen et visst preg. Vel vitende om at voldsomme slagscener med flyvende piler, sverd, blod, død, en tvers igjennom ond sheriff og gal kardinal som må stoppes. Uansett pris. Vel vitende om at det er dobbeltspill, politiske ambisjoner og det klassiske: penger og makt som motivasjon for alt.
Det er sinne, konfrontasjoner, råhet, et par romantiske innslag og en kirke som settes i svært lite godt lys. At Robin Hood selv velger å veksle mellom adelsmann som vil innynde seg og som tyv med voldelige tendenser er spesielt. Men dette er en modernisert utgave.
Nok en gang: trekker Robin Hood som denne gang er kledd i sort, det lengste strået. Han pensjonerer seg like raskt som han begynte som opprørsleder. Uten bryllup, fest eller noe. Mens den sterke følelsen av at en oppfølger eller to vil komme.
Selvom det strengt tatt holder med denne ene filmen. Resten av historien kjenner vi fra før av.
Terningkast: 3 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 05 desember. 2018, 00:15.
Den ble oppdatert 06 desember. 2018, 00:10.
