Erin Bell er LAPD-etterforskeren som har mistet alt og er merkbart preget av dette. Sliten og uflidd.
Som ung gikk hun som undercover for å infiltrerer en kriminell gjeng i Californiaørkenen. Det gikk
helt galt. Mange år senere har bandens leder dukket opp på ny.
Det tvinger hun til oppsøke de gjenværende bandemedlemmene og møte fortidens mørke.
PÃ¥ skyggesiden
Det er noe med Ã¥ se skuespillere man er vant til Ã¥ se, i helt andre settinger. I «Destroyer» ser sÃ¥ jo
Nicole Kidman helt ugjenkjennelig ut. Som en sliten og nærmest tappet for livslyst. Det er nesten som noe man kunne ha dratt ut av «The Walking Dead». Et resultat av et hardt og alt annet enn sunt liv.
Men dette er en politikvinne som går inn i rollen sin med alt eller ikke noe.
Og det blir man ikke lerrettpen av. Noe annet er naivt å tro. For her er etterforsker Bell knallhard og usympatisk mens hun opptar jakten som for det meste foregår på lovens skyggeside. Det er befriende og samtidig trist å bevitne. Noe som tyder på godt skuespill og rolletolkning.
Sterk historie
Stripa synes dette er friskt og spennende. En tweener-karakter er forfriskende og flere skuespillere burde ha slike roller. Vi får en godt fortalt historie, mye godt skuespill i bi-roller, biljakt, skyting og ranssekvensene slår nesten knockout på Heat. Det sier litt. Den kvinnelige hovedrollen kan også høste mye sympati. Selvom noe sier oss at det er heller irrelevant og uønsket her.
For dette er en hjemsøkt kvinne som på privaten sliter med forholdet til datteren og det bare forverrer ting ytterligere. Trist blir til mørkt og dystert. Det er ikke så mye å leve for og handler mer om kjøre bånn planke, hele veien ut.
Med stadige tilbakeblikk på de siste 15 årene og hvorfor ting gikk som de gikk.
Lovens vaklende arm
Kollegaer begynner å lure på hva som foregår, mens dette er politikvinnen som snor seg unna og er lovens vaklende arm. Bokstavelig talt. Det kan virke rotete, forvirrende og ikke akkurat slik en forventer å se en politietterforsker. Men dette er ingen vanlig politifilm eller gladfilm. Her skal en gjeng tas, samme hva det måtte koste. Utenfra eller innenfra.
Det er rått, sårt, kriminelt og samtidig emosjonelt. Med blikk og sollys så stempler Nicole Kidman ut som Erin Bell. Hun er fri og fikk dem. Èn etter en. Nesten en slags kvinnelig variant av Gunvald Larsson. Ikke like rappkjeftet, men ihvertfall like uflidd og på kanten av loven. Samtidig så dette ikke er bra (moralsk sett), så er det allikevel lett å heie på karakteren.
Skuespillet: Nicole Kidman leverer så det holder som LAPD-etterforskeren Erin Bell. Livstrøtt, likegyldig og villig til å operere på den mørke siden. Vi har aldri sett henne slik før og digger det. Rett og slett.
Det visuelle: Blikket, sminken, den slitne gangen og alt ved karakteren er veldig iøyenfallende. NÃ¥r vi vet hvor elegant og vakker Nicole Kidman vanligvis er. Det er godt arbeide og alt rundt «Destroyer» er spesielt. Den viser en kvinnelig blanding av litt helt og mest antihelt.
Som gjør det rette, men ikke på helt rett måte. Det syenes gjennom actionsekvenser, god sminking, vinkling og filming i Los Angeles. Der dag og natt møtes hele tiden.
Stemningen: Den er rett og slett nitrist. Dette er ikke en gladfilm på noen måte med episk og lykkelig slutt. Her er det vold, brutale ranssekvenser og så dystert at melankoli kan hentes ut på blå resept. Livsgnisten går ut av etteforsker Erin Bell. Vi sitter med klump i halsen.
Konklusjon: «Destroyer» er en veldig annerledes film og en veldig annerledes politietterforsker. Fantastisk tolkning av Nicole Kidman og mye godt skuespill i bi-rollene. Selvom vi ikke fremhever disse noe videre.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 5 av 6
Artikkelen ble skrevet 02. Mai 2019, 20:05.
Den ble oppdatert 02. Mai 2019, 20:15.
