Det har gått hele 13 år siden Avatar slo pusten ut av oss alle i kinosetene rundt om i verden. På den tiden har også mye skjedd i Alpha Centauri sitt stjernesystem og på Pandora. Menneskene var blitt forvist og Jake Sully leder Omaticaya etter beste evne.
Familie og å leve ifred i skogen og det vakre landskapet der betyr alt.
Idyllen blir brutt
Jake og Neytiri har nå stiftet egen familie. Med tenåringssønnene Neteyam, Lo’ak, datteren Tuk og adoptivdatteren Kiri som de kjenner det moderlige opphavet til. Sønnene læres opp til å jakte og respekt såvel som ære er viktig for Jake Sully. Men himmelfolket kommer tilbake igjennom ild og bråk, som sist gang. Idyllen brytes og familien må si fra seg sin Toruk Makto.
Familien tvinges mot sin vilje til å flykte nordover. Mot havet, til sjøfolket i Metkayina-klanen. Noe som skal vise seg å være alt annet enn problemfritt. De får allikevel skjule seg hos stammehøvdingen Tonowari og hans like mektige kone, Ronal. Nå må de lære seg skikkene og metodene for å kunne leve av vannet og være i vannet.
James Cameron får nok en gang frem interessante vinklinger som minner oss om folkelag, integrering, rasisme og hverdagslige misforståelser.
Annerkjennelse
Jake Sully vil beskytte familien sin. Nesten til det overbeskyttende sådann. Etter flukten blir det enda mer tydelig. I et landskap der ikke alle ønsker dem velkommen. Amerikanerne leter etter familien og vil ta dem for enhver pris. Selvom det går dypere enn som så. Som for 13 år siden blir vi knyttet til alle karakterne og deres skjebner.
Sønnene Neteyam og Lo’ak prøves mest. De søker farens gunst, men er ofte uforsiktige og sett seg selv og andre i fare. Her kommer Sullys militære bakgrunn til syne, gjennom strikshet og lite takhøyde. Familiedynamikk, grenser og annerkjennelse. Opposisjon og eventyrlyst er og kodeord her.
Spesielle bånd
Historien bygger altså denne gangen videre og er ikke nødvendigvis enda bedre. Men storslått og tar oss i nye retninger. Utfordringer, farer og bånd som knyttes. Kiri, adoptivdatteren er kanskje den mest spennende figuren av dem alle. Hun er annerledes og er svært knyttet til allguden Eywa.
Mens Lo’ak knytter bånd til det utstøtte hvaldyret Payakan. Som viser seg å få stor betydning for historien videre i filmen. Fienden er om mulig enda råere og ondere denne gangen. Landsbyer brennes ned og det voldsomme slaget finner plass. Igjen. Ikke uten tap heller.
Neteyam blir drept og sorgen er til å ta på. Familien holder allikevel sammen og vinner nok et slag.
Det er sterkt, gripende og spesielt på en og samme gang. At sjøfolket anser familien Sully som sine egne, sementerer det hele. Mens Sully planlegger neste trekk mot menneskene.
Skuespillet: Nok en gang så leverer Sam Worthington og Zoe Saldaña som kjærlige Na`vi-foreldre.
Mens Sigourney Weaver vises gjennom Kiri. Stephen Lang spiller godt som Quaritch. Var ikke han død da? Jo, men minnene lever videre i en like slesk og brutal figur. Skruppelløs og helt uten filter.
Det visuelle: I 3D eller IMAX er det like uslåelig og vakkert som sist gang. Historien er like vakker, sterk og heftig. Det er så vakkert og episk at noe knapt kan måle seg med dette. Ja, det har tatt 13 år og
James Cameron har brukt tiden godt. Blant annet på å gjøre Avatar 3 så og si ferdig.
Stemningen: Å lage en film som dette er både teknisk og mentalt utfordrende. Alle midler er tatt i bruk og det er bare helt fantastisk fra første klipp til siste slutt. Tre timer og 12 minutter senere. Storslagent blir egentlig beskjeden. Men får duge i mangel på bedre beskrivelse.
Konklusjon: Helheten i Avatar: The Way Of The Water er henrivende og svært engasjerende. Vi sitter igjen med en utrolig kinoopplevelse. Mer? Ja takk. Helst med èn gang også. Verden med sine klimakriser trenger dette og mer til.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Terningkast: 6 av 6
Artikkelen ble skrevet 12. Januar 2023, 20:00.
Den ble oppdatert 12. Januar 2023, 20:25.
