Den tredje og siste filmen i Flåklypa trilogien tar bokstavelig talt Solan, Ludvig og resten av gjengen til nye høyder. Nærmere bestemt ut i verdensrommet og til månen. Nå er et nytt månekappløp på gang
og Norges bidrag er det Reodor Felgen som står får.
Kan dette bli bra eller ender det med en kræsjlanding? Lille Norge satser stort og håper på et liv etter oljen.
Fargerikt kappløp
For Flåklypa anno 2018 er fortsatt hjertevarmt, lunt og med den godlynte humoren vi har blitt så glad i gjennom årene. Fargene, landskap og skildringene får en til å trekke på smilebåndet. Den så trauste gjengen bestemmer seg etter litt om og men for å bygge en farkost som kan ta dem til månen. Ikke en bil denne gangen, men en rakett.
Heder og ære frister nok en gang og hjelpen kom fra uventet hold. Det norske flagget plantet på månen er målet. Og med det får vi møte med to nye figurer. Ordfører og Enkefru Stengelføhn-Glad og Vigfus Skonken som en statsmann av byråkratslaget.
Store ambisjoner, litt mindrevrdighetskompleks, baktanker og masse klønethet. Klassisk Flåklypa med andre ord.
Gjengangere
Men fremgangsmåten er ikke ny og mange av elementene er hentet tilbake fra Flåklypa Grand Prix. Gjensynet med Emmanuel Desperados er allikevel forfriskende og morsomt. Rivjernet av en ordfører som gjerne vil ha noe å si til enhver tid, etterfulgt av en god dose alkohol er også artig. Frimand Pløsen er like vittig denne gangen og driver et stakkars TV-anker til vanvidd i beste sendetid.
Historien er allikevel sprek og underholdende nok. Mens den tapre gjeng setter kurs for verdensrom og «nattlyset». Noen hÃ¥per pÃ¥ politisk gevinst, andre er eventyrlystne og sÃ¥ har man en blindpassasjer eller to med pÃ¥ løpet.
Stilfullt
Til tross for at det er lov til å rynke på nesen over det faktum at duppedingser fra nåtid, politisk budskap og miljøfokus sniker seg inn, så er det artig og stilfullt. Bare romskipet i seg selv er detaljerikt med rosemalt seng, ratt og et kontrollbord som ville fått en vær romfantast til å le godt.
Uforutsette hendelser, overraskelser og morsomme vrier. Bare Skonkens plan om å støvsuge månen er nok til å flire over. Det norske pågangsmotet passer godt inn her og i denne settingen blir det ikke uspiselig.
Verdig avslutning
MÃ¥nelyst i FlÃ¥klypa er en bra historie i seg selv. Dynamikken er der fortsatt, detaljene er like flotte som før og en Solan som stadig drar «den» litt lenger og en langt kvikkere Ludvig er artig skue. Flagg plantes, flagg fjernes, mÃ¥nen fÃ¥r være ifred og like fort sÃ¥ bærer det tilbake til jorden og den lille utkanten igjen.
Om det er noe å trekke ned på? Til tider så går det kanskje litt fort unna. Men tatt i betraktning at dette er en familiefilm, så kan det forstås. Dårlig er det på ingen måte. Kjell Aukrust ville vært stolt over dette og nå kan den merksnodige gjengen gå inn i solnedgangen og nyte pensjonisttilværelsen ifred.
Terningkast: 4 av 6.
• Faktaside om filmen
• Vårt karaktersystem
• Filmanmeldelser
• Filmverdenen
Artikkelen ble skrevet 25. september 2018, 00:05.
Den ble oppdatert 25. september 2018, 01:00.
